Å bære med seg mer enn man tror

De aller fleste av oss lever ganske vanlige liv – med familie, jobb og ansvar i ulike former. Selv om livet tilsynelatende ser ut til å være «på stell» kan det likevel snike seg frem en uro. En følelse av at det er noe ikke stemmer helt. En opplevelse av å være litt på vakt, som om kroppen husker noe som hodet helst vil glemme.

Ofte er det ikke de store krisene som gjør livet vanskelig. Det er i de små øyeblikkene der du kjenner at det er noe som skurrer, selv om det ikke nødvendigvis er tydelig hva det kommer av.

Dette møter jeg igjen og igjen i samtaler. Foreldre som ønsker å være trygge og robuste voksne for barna sine, men som mister seg selv i stress, dårlig samvittighet eller umulige krav. Par som er glade i hverandre, men som gang på gang havner i de samme diskusjonene. Voksne som på ulike måter strever i livene sine, uten helt å forså hvorfor.

Det ligger alltid en grunn bak

Ofte handler det om tidligere erfaringer

Det vi opplever som barn, levere videre i oss – ikke alltid som minner vi kan sette ord på men som følelser, tanker, reaksjoner, forventinger og ulike strategier å beskytte oss selv. Måter å håndtere livet på som var nødvendig da vi var små, men som kan gjøre voksenlivet trangt og vanskelig.

Gjennom denne bloggen ønsker jeg å sette ord på nettopp dette. Ikke for å komme med fasitsvar eller raske løsninger, men for å invitere inn til et rom der det, forhåpentligvis, går an å kjenne seg igjen. Et rom der det indre livet kan få litt mer plass.

Det er ikke tilfeldig at relasjoner er et hovedtema her. For det er i møte med andre vi blir kjent med og selv. Det er der vi blir utfordret på våre indre sannheter – og særlig i de nære relasjonene, der vi er mest sårbare, at de aller dypeste følelsene trigges.

Det er viktig for meg å understreke at dette ikke ment som en fagside, selv om jeg er terapeut.
Det er en personlig side, skrevet fra et sted der erfaring, undring og nærhet til menneskers liv møtes. Jeg ønsker å dele mine refleksjoner rundt relasjoner, følelser, foreldreskap og det å være menneske – slik det jeg opplever det.

Jeg tror ikke vi trenger flere råd om hva man bør gjøre og hvordan man bør være. Jeg tror vi trenger å få rom til å stoppe opp og kjenne etter hva som faktisk foregår i oss.

Hvis noe av det jeg skriver treffer deg, håper jeg du tar det med deg. Dette er bare starten, ikke på en ferdig tanke med på en samtale.